Nå har jeg tenkt og grublet lenge på en ting jeg kjenner er viktig å tenke på og gjøre noe med 🙂
Jeg har snakket en del med ene barnet mitt om det og jeg forstår at det er noe vi foreldre må lære.
Jeg har 4 barn, alle forskjellige.
Jeg har forstått mer og mer etter hvert som jeg blir eldre og lærer meg selv bedre å kjenne. At da jeg har gjort mye «feil», akkurat som alle andre foreldre.
Men sånn som jeg kjenner meg nå og greier se tilbake på den jeg var, så vet jeg at jeg ikke skulle blitt mamma i 1989. Jeg var for ung og uerfaren med det meste. Jeg slet med mine egne traumer og angst.
Pappan var den første jeg var sammen med. Hadde aldri hatt kjæreste før. Første jeg hadde sex med. Jeg visste ikke noe om livet.
Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg ble sammen med pappan og at jeg fikk 4 barn med han. Jeg ville ikke vært uten det livet på noen som helst måte 🙂
Men jeg ser nå når jeg hører andre foreldre snakke på tik tok og mine egne erfaringer i forhold til min mor og mine egne barn. At jeg burde ikke fått barn da jeg gjorde.
Det snakkes om at kvinner venter så lenge før de velger å bli gravide og få barn. At de vil ha utdannelse og ett eget liv først…
Som jeg er stolt av de kvinnene…
De tar først vare på seg selv og sine behov…og derfor er de aller fleste av dem klare den dagen de velger å få barn. De greier mer enn oss som ikke tenkte på oss selv å ta vare på barnet på ett psykisk plan. De er trygge i seg selv og har mer kapasitet til å virkelig se barnet.
Jeg angrer ikke på at jeg har fått barn, og jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg har fått dem.
Men jeg er lei meg for at jeg og min egoisme ikke forsto at de kommer til å lide fordi jeg ikke hadde lært å ta vare på meg selv og lærte meg selv å kjenne før jeg valgte å få barn. At jeg ikke så dem som jeg skulle ha gjort. At jeg ikke greide sette meg inn i det det de slet med på innsiden. Fordi jeg også slet med mine ting på innsiden.
Jeg skulle ha jobbet med mine traumer og uro først.
Jeg har alltid tenkt at vi har hatt ett veldig fint forhold og at vi har hatt ett normalt foreldre barn forhold. Men nå ser jeg at det egentlig har vært litt sånn på overflaten forhold. Vi har på en måte levd i hver vår verden fordi ingen av oss har sluppet den andre helt inn.
Vi har vært skuespillere i våre egne liv og levd i hvert vårt teater.
Det er en vondt oppdagelse å forstå at det man har trodd har vært utrolig bra, ikke har vært det. Og at man ikke kan skylde på noen andre enn seg selv 🙂
Jeg har kommet fram til at det viktigste vi foreldre kan gjøre er å være foreldre fullt og helt. Ikke bare på overflaten og materialistisk, men også på ett dypere plan.
Barn trenger lære følelser, lære håndtere dem og kjenne på dem. De trenger trygghet i foreldrene så de kan snakke åpent om det de føler. De trenger lære sorg, sinne, glede…
Jeg vet at jeg ikke har vært bra for ungene mine på det planet. Jeg har holdt alt inni meg og ubevisst lært dem at følelser er ikke noe vi skal vise.
Hvorfor skal vi det? Det er jo ikke noe vits. Har ting skjedd så er det jo for sent allikevel. Da trenger vi ikke vise det eller snakke om det. Jeg har ikke gjort det bevisst. Men en liten barnekropp forstår mer enn vi viser og de lærer av det.
Jeg får ikke gjort noe med det nå. Men jeg kan jo skrive tankene mine og dele de. Kanskje noen andre foreldre der ute leser og kan skape ett godt og trygt forhold til barna sine. Der alle følelser er lov og der man tør bruke andre hjelpemidler i form av internett, leger, helsesøster og andre når ting blir vanskelig 🙂
Jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg fikk de fine, gode barna jeg har fått. Og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk lov til å bli mamma til akkurat de 4. De snakker med meg, svarer på spørsmål, er ærlige. De sier de tingene jeg trenger å høre for å forstå.
Selvfølgelig er det skummelt og det kan være sårende. Ikke fordi jeg synes de er slemme…Men det er vondt at jeg ikke har lært før og forstått…
Det gjør vondt i mammahjertet, men det tåler det 🙂
Så kjære alle foreldre der ute. Åpne hjertene deres og lær av barna deres…Det er vi som skal oppdra barna, men noen ganger tror jeg jammen meg de skal oppdra oss også. Vi må bare prate med dem og lytte 🙂
Start når de er små og skap den tryggheten <3
