Dette er barnet i meg sine to måter å få kontakt med meg på…
Når det er noe hun ikke vil så kjenner jeg en trassig klump i magen. Eller når det er noe hun vil som jeg ikke har lyst til. Jeg kan kjenne henne knytte de små hendene. Hun tramper og setter seg trassig ned. Akkurat som hun sitter på bildet. Hun kjennes tung og bestemt ut 🙂 Hun kan bokse knyttneven rett opp i bunnen av hjertet mitt, bare for å få meg til å høre.
Når hun er usikker og redd da kryper hun sammen og holder rundt seg selv. Hun prøve å være helt stille. Men jeg kan kjenne den lette pusten hennes som treffer hjertet og halsen min. Det er som sommerfuglvinger som treffer mine såre punkt.
Barnet i meg prøver å få meg til å ta henne på alvor. Prøver å få meg til å lytte.
Jeg vet hun ikke er farlig og at hun bare vokter på det som skjedde da hun vokste opp. Men nå er hun klar for å reise seg og spre vingene sine. Hun ønsker å bli en del av meg, ikke bare barnet som holder fast på det gamle.
Jeg begynner å bli klar for å slippe henne helt inn, men det er skummelt. Hva husker hun som jeg har glemt?
Jeg elsker henne når hun er bestemt og sur…og når hun er en liten og redd 🙂 Tenk at hun har holdt ut i snart 60 år i dette livet sammen med meg <3
Jeg er utrolig stolt
