Forfatter: admin

16 dager til skolestart og til jeg kan gå turer igjen 🙂

Har oppdaget det denne sommeren at en stor grunn til at jeg ikke greier gå tur er at det er skoleferie. Og at det er veldig mange små mennesker der ute.

Og jeg har forstått at det er ikke frykt for disse små menneskene som plager meg.

Det er følelser fra da jeg selv var ett lite menneske som setter en stopper for meg. Følelser som kommer fra vonde ord og handlinger som skjedde med meg fra barneskole og oppover. Som jeg har sagt tidligere så husker jeg ikke hvordan jeg hadde det i oppveksten. Men jeg kjenner nå at kroppen min husker. Cellene og nervebanen min husker. Noen som kjente meg på den tiden har fortalt om ting som skjedde, men hjernen min har gjemt det helt bort.

Nå er det voksne meg sin tur til å forklare for lille meg at det ikke er farlig lenger. Jeg holder rundt henne og beskytter henne fra å oppleve det igjen.

Jeg skal la nervene få hvile ut denne ferien. Men når skolen starter igjen skal jeg ta de med på turer når jeg vet skolen er slutt for dagen og vi kan møte noen barn og unge på veien. Litt etter litt vil vi lære at de ikke kommer til å skade oss, hverken fysisk eller psykisk 🙂

Voksne meg og lille meg skal samarbeide og bli trygge 🙂

Neste ferie kan det hende vi går oss en tur selv om det er mange små mennesker der ute 🙂

Jeg er kjempestolt av lille Hanne som har stått i alt hun opplevde og fortsatt står oppreist <3

Måtte se på noe gult nå og fant bilde av orkideen min som blomstrer så fint 🙂

Hadde jeg åpnet sinnet litt så hadde jeg jo sett at jeg har gul genser på meg i dag…men det la jeg ikke merke til 😀 Var vel meningen jeg skulle se på bilder da tenker jeg.

Det er rart hvordan dagen starter så god og blid.

Og…

Plutselig skjer det noe der inni kroppen og man skjønner ikke hva. Det har ikke skjedd noe og dagen har vært lik som alle andre dager. Men kroppen blir kald og det hjelper ikke å kle på seg mer klær.

Det dukker opp en klump i halsen. Den er ikke hard og vond, men ubestemmelig flytende. Som om den er full av tristhet og tårer.

Jeg tror jeg forstår hva som gjorde det nå.

Jeg hørte en sang og fikk lyst til å synge med.

Tidligere…i gamle dager…da sang jeg hele tiden…med den stemmen jeg hadde.

Ett sted på veien fra da i gamle dager og til nå har stemmen med sangen forsvunnet. Jeg vet ikke hvorfor eller hvor den dro. Jeg har flyttet mye og må ha glemt å pakke den med meg fra ett sted jeg har bodd 🙂

Hver gang jeg har prøvd å synge de siste årene så kommer det ikke toner og ord. Det bare kommer en flytende trist boble i halsen. Full av tristhet.

Siden jeg ikke husker hvor og når sangen ble byttet ut med klumpen så greier jeg ikke stikke hull på den heller.

Men det hjelper å si/skrive ord høyt, så jeg sier de til deg 🙂 Dagen i dag begynte veldig god. Og den er fortsatt veldig god. Det er bare det at noen har stjålet sangen inni meg.

Jeg hører ord og melodi med ørene, men kjenner det ikke i hjertet lenger.

Jeg er ikke lei meg og trist og kvelden for fortsatt full av små gleder som bobler inni meg 🙂 Men hvis du har noe som du kjenner på at du ikke får tak i. Tanker og følelser. Si/skriv det til noen. Det hjelper ofte litt 🙂 Og hør på hva du sier eller les ordene selv, da greier kroppen ta det inn og kan begynne bearbeide det 🙂